Jeg kommer fra en liten by i Sør-Norge. Da jeg gikk fra videregående, satt jeg på den lokale kaffebaren og drakk te sammen med de arbeidsløse vennene mine i seks måneder før ting gikk løs. Fotballtreneren min, også leder for et lite selskap, fikk meg jobb. En skikkelig skitjobb, men det var bedre enn te på Café Nordfeldt hver eneste dag. Uansett var jeg ansatt som konsulent og jobbet eksternt som administrator i et annet selskap. Etter 1 års ansettelse som konsulent byttet jeg til fast ansettelse direkte i selskapet. Nå som jeg har bodd i hovedstaden i noen år, innser jeg hvor ekstremt forskjellig det kan være mellom store og små byer. Jeg har vært i et konsulentselskap i Oslo som føles som en helt annen dimensjon enn den i lille Bergen. Det er takknemlig å jobbe som konsulent her. Bedriftene er mange og store, og du føler deg alltid veldig velkommen. Du forstår at de trenger meg like mye som jeg trenger dem. Og det er jobber hos konsulentselskaper i Oslo. Spesielt hvis du, som meg, er aktiv innen IT.
Jeg husker første gang jeg satte foten i et konsulentselskap i Oslo. Jeg gikk gjennom en stor port som føltes som en middelalderlig relikvie. Lokalene var polert, inneholdt mye kunst og skulpturer, og takene var høye. Jeg hostet for å høre ekkoet i hallen. Hosten ekko lenge og vakte resepsjonistens oppmerksomhet. Her ble forskjellen fra min tidligere ansettelse hjemme enorm. Hjemme satt alltid en kvinne i 60-årene bak disken. Hun het Eva, og så så knapt opp. Hun spilte Tetris mest, sukket og sa ubehagelig “ja?” da jeg tømte halsen i lobbyen. I ekkolokalet til konsulentselskapet i Oslo satt en livlig fyr i min egen alder og så opp på meg. “Hallo!” sa han og ristet på meg. “Hva liker du med kaffe?” Jeg var ikke forberedt på spørsmålet, men svarte “Ja takk”. Han lo og sa “Ja, du ser ut som en kaffedrikker, men hva slags kaffe vil du ha?”. “Vel, ja, akkurat det. Bare svart vil være bra. ”Jeg kom ut av meg. Han danset nesten bort i rommet med de enkle trinnene for å skaffe meg en kopp. Jeg kunne høre den leide kaffemaskinen puste lenger ned i gangen.
Han kom tilbake, advarte meg om at koppen var varm og ønsket meg velkommen til “Oslos beste konsulentselskap”.
Jeg takket og gikk inn på det planlagte møtet. Dette er for 5 år siden, og noen ganger tømmer jeg fremdeles halsen når jeg besøker hovedkontoret vårt for å høre ekkoet.